Newton er løs på baderommet!

Da jeg kom hjem fra jobb på torsdag kveld hadde Newton og van der Waal rottet seg sammen for å gjøre livet surt for meg.

I det jeg åpnet døren til badet var jeg nær ved å tråkke ikke på en kokeplate, men et sønderknust speil. Jeg la kjapt et par naturlige tall sammen og kom frem til at dette måtte være døren på badeskapet som henger over toalettet. Denne døren er (var) i sin helhet et speil som har (hadde) pålimt to hengsler. I mitt fravær hadde åpenbart enkelte (noen vil kanskje til og med si kritiske) kjemiske bindinger i dette limet opphørt sin funksjon, og døren hadde deretter begynt sin fatale ferd mot gulvet, godt hjulpet av gravitasjonen.

Jeg bemerket også at toalettlokket hadde fått seg en kakk, et hull og en lang ripe. I det jeg løftet lokket for å inspisere videre ble det klart at porselensringen av toalettet hadde mistet enkelte biter som nå hadde sunket som små Vasaskip til bunnen av vannlåsen.

Mitt korrespondansekurs i åsstedsetterforskning forteller meg at limet på den nederste hengselen har løsnet først, og deretter har døren glidd ut og hengt skeivt lenge nok til at den øverste hengselen har blitt noe vridd, før også limet på denne har gitt opp. Etter dette har speilet truffet toalettlokket med hjørnet først, før det må ha tatt ferden diagonalt over baderommet til det hjørnet hvor jeg først oppdaget mitt knuste portrett.

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved bruk av lim som eneste festningsanordning på glassdører, og ber om en verdensomspennende folkeaksjon for å få rette opp i denne ingeniørmessige uretten.