Lenger semestre fører ikke til bedre studenter!

(Vanligvis driter jeg en lang i debatten om utdanning. Kvalitetsreformen er en vits, og de fleste utspill fra politisk hold om dagen er like troverdige som Bush sin retorikk om hvor nødvendig invasjonen av Irak var. Dessverre klarte jeg ikke holde meg i skinnet i dag etter å ha lest de siste blødmene i dagspressen.)

Det later fortsatt til å være en utbredt oppfatning om at lenger semestre fører til dyktigere studenter. De siste dagers artikler belyser spesielt Jens Masengs (NSU) utspill om at Norge er flinkest i klassen fordi sammenlignet med Nederland og Sverige så studerer norske studenter lenger. Øystein Djupedal har også vært på banen og sagt at studenter må studere mer.

Dette er jo fiffige men utrolig simplistiske tanker. Antakelig har man blitt forledet til følgende resonnement: Vi kan måle tid. Det er lett. Og hvis vi kan få folk med på at tid = kvalitet, så er det enkelt å øke kvaliteten -- vi bare forlenger semesteret. Det er dessverre ikke noen klar, linær sammenheng mellom tid og studiekvalitet, men så lenge ingen påpeker dette, slipper vi nok unna med et godt, gammeldags semesterforlengingstriks(tm).

For de av oss som ser innsiden av universitetssystemet på daglig basis, vet vi at lenger semestre ikke fører til mer studering eller flinkere studenter. Det finnes få, om ingen, fungerende mekanismer som får dagens studenter til å jobbe godt. (Men husk: det er ikke noe mål at studenter skal jobbe godt, bare mye.) Med unntak av de meste nevrotiske studentene på profesjonsstudiene, så er det skippertaksmetoden som råder for alle studentene. Det er denne som gir best uttelling for den enkelte. Systemet er lagt opp slik at for den enkelte svarer det seg aldri å bruke mer tid enn nødvendig. I praksis er det alltid karakter/tid som gjelder, ikke karakter alene. Man kommer inn på master med C i snitt, så bruk tiden på noe fornuftig -- ikke på studier! Såfremt man har litt vett i skolten, kan man derfor fint ha en deltidsjobb, eller en fleksibel heltidsjobb, ved siden av studiene. Og hvis man først har litt vett, ser man jo at dette er det økonomisk fornuft i, også:)

Hvis man i tillegg til vett har en sosial antenne (én er tilstrekkelig), finner man ut at folk som leser jevnt og trutt ofte blir sett ned på (og hvem liker vel disse patetiske streberne?). Man ser også at livet ikke foregår på universitetet, men i ymse sosiale lag (klubber, foreninger, laug, interesseorganisasjoner med tilknytning til universitetet). Det er med andre ord liten eller ingen grunn til å dukke opp på lesesal eller forelesning for noe annet å pleie samvittigheten. Som student lærer man for å mestre samvittighetskvaler. F.eks. fungerer bierstube utmerket til slikt.

Som en fotnote kan det er også verdt å merke seg at elever som har overlevd videregående har vanligvis bygget seg opp en forsvarsmekanisme mot kjedsommelighet som forhindrer stabil studieprogresjon. Det er faktisk helt utrolig hvor effektiv den norske skolen er til å avlære gode studievaner hos elever som skulle ha fått disse inn annetstedsfra.

Som Djupedal så elegant klarer å unngå å si: det er såklart ikke mer studier vi trenger, det er bedre studier. Dessverre er ikke dette så lett å få til, og det ville antakelig kreve en del alvorlig omkalfatringer i videregående for å støtte opp under.

Det er dog ikke slik at jeg klager. For fulltidsarbeidende som vil ha studentrabatt på telefon, buss, breiband, reiser, forsikring, et rentefritt lån, samt invitasjon til nattelange fester, er livet som pro-forma student helt brillefint!